Det er ein artikkel som nesten får ein til å oppleve Setesdal på nytt, og stemninga er så godt fortalt at ein nesten kan høyre felemusikken.
Me er så heldige som er midt i dette vakre naturlandskapet, der ein til stadighet kan høyre både stev, munnharpespel og ikkje minst felemusikk.
“One sweltering night last July, I found myself inside a small auditorium in a Norwegian valley called Setesdal for a community concert. A young woman stood in the right aisle, dressed in the valley’s traditional bunad dress, a billowing black skirt with red and green stripes at the hem, a full-sleeved white blouse, and a kerchief that covered her hair. Her crystalline soprano voice unfurled across the room. From the other side of the auditorium, a middle-aged woman, also in full costume, sang in reply, and then a robust voice entered the conversation, a strapping young man singing a lyric that made the audience burst into laughter. Onstage, a girl replied, followed by an older man who sat to one side in traditional costume, black pants with a leather-clad rear and a vibrant green and red embroidered bib, a fiddle in his lap.” dette er eit lite utdrag frå artikkelen.
Set deg ned og nyt lesinga!
Alle bileta er lånt frå artikkelen og er tatt av Alejandro Villanueva for The New York Times.